Falu Gruva

I dag løp jeg o-løp for første gang siden 5. juli. Løp öppen6 i DM for Dalarna i dag. Ikke så mye tidstap, men tapte litt ut og inn av 4. post og løp for høyt ut av 6. post. Ellers var det et greit teknisk løp. Formen derimot var forferdelig, og jeg var helt ferdig når jeg var på 10. post. Det som er positivt er at skaden min ikke kjennes ut til å ha blitt verre etter løpet. Skal likevel ikke løpe spesielt mye framover, men håper å kunne være skikkelig tilbake neste sesong.



Öppen 6 (32) 2980 m
1 Kim André Sveen 99 Hadeland OL 16:04
2 Håkan Eriksson 04 Malungs OK Skogsmårdarna 17:03
3 Andreas Maxén 83 Selånger SOK 17:16
4 Sten-Olof Mattsson 58 Leksands OK 19:46
5 Anna Duvander 73 OK Kåre 20:10
6 Tommy Göransson 69 Karlsbyhedens IK 20:33
7 Charlotte Lindkvist 65 OK Denseln 20:54
8 Fredrik Månsson 68 Lunds OK 21:35
9 Stefan Liljedahl 70 Västerbergslagens OL 21:50
10 Andreas Gustafsson 70 Domnarvets GOIF 22:18
11 Kjell Östberg 63 Karlsbyhedens IK 22:20
12 Reijo Järvi Västerbergslagens OL 22:55
13 Birgitta Hansson 99 OK Kåre 23:15
14 Christian Gerken 99 Bjursås OK 23:27
15 Eleonor Nilsson 99 Domnarvets GOIF 23:43
16 Håkan Eriksson 64 Domnarvets GOIF 23:45
17 Mats Lindqvist 65 Kvarnsvedens GOIF OK 23:47
18 John-Erik Göras 99 OK Kåre 25:34
19 Mathias Andersson Klubblösa OK 25:41
20 Erik Andersson Klubblösa OK 26:38
21 Johan Andersson 99 Klubblösa OK 27:35
22 Johan Kruskopf 70 Korsnäs IF OK 29:09
23 Mats Sjögren Karlsbyhedens IK 30:02
24 David Almetun Lundh 96 Säterbygdens OK 39:15
25 Bo Sundén 99 Karlsbyhedens IK 42:55
26 Eva Leck 55 Gagnefs OK 44:01
27 Anna Andersson 99 Klubblösa OK 49:55
28 Martina Zackrisson 99 Klubblösa OK 49:56
29 Irené Andersson 63 OK Kullingshof 50:02
30 Ulf Lofterud 49 OK Kullingshof 57:12
Karin Gerken 99 Bjursås OK Ej godk.
Ulf Andersson 99 Domnarvets GOIF Ej godk.

Norge- Skottland

Da nærmer det seg dommedag for norges fotballandslag. Onsdag 12. august spiller vi mot Skottland, i noe som er norges aller siste sjanse for å kunne kvalifisere oss for et vm sluttspill i Sør Afrika. I følge Drillo, er sjansen for at vi skal klare å ta oss til vm på 7%. Det vil si at det ikke er helt kjørt riktig enda. Vi må vinne de 3 kampene vi har igjen, samt at de andre resultatene i vår gruppe må gå vår vei. I tillegg er vi avhengig av at en toer i en av de andre gruppene får mindre poeng enn oss. Det høres ut som om vi er sjanseløse, men det er fortsatt en liten mulighet, og er det noen som skal klare å ta oss til et vm, så er det Drillo.


Sjansen for å slå Skottland kan neppe bli bedre enn den er nå. Etter fylleskandalen som rysta Skottene etter tapet for Nederland, har deres beste spiller, Barry Ferguson og Alan McGregor, blitt utestengt fra lanslaget på ubestemt tid. Samtidig er deres gode keeper Craig Gordon ute med skade. Det gir oss gode muligheter.

Drillo har sagt at vi skal gå ut høyt og ta stor risiko. Vi er nødt til å gjøre dette da vi må vinne, mens Skottland ikke har behov for dette. Skotten har gitt uttrykk for at de kommer til å legge seg lavt, og de kommer til å trille mye ball. Dette gir Norge sjansen til mange gunstige brudd, så får vi se om det er nok til å vinne.

Jeg håper og tror at vi vinner mot Skottland, og at vi dermed fortsatt har sjansen til å komme til Sør Afrika.

Trolig starter disse for Norge i morgen:

Keeper: Jon Knudsen
Forsvar: Høgli, Hangeland, Wæhler, Riise
Midtbane: Grindheim, Hoset, Skjeldbred,
Kanter: Gamst Pedersen, Iversen
Spiss: John Carew

Leiebilhelvete!

Den 1. til 6. juli var jeg i Latvia for å løpe orientering. Jeg deltok i Kapa 2009, og jeg hadde sett fram til denne turen siden i vinter. Det viste seg derimot at det ikke skulle bli helt som jeg hadde tenkt.

To dager før avreise fikk jeg denne mailen fra AutoEurope:

Dear Mr. Sveen,
As we don’t have your telephone number we have to sent you this email.
We have checked your reservation and Arrival of your flight, the plain arrives at 22:10, that means
that the location is closed alredy.
We can try with the supplier Thrifty to request an out of open Hours, but there is no guarantee for
that.
Please call us as soon as possible, to finish your booking.

Dette syns jeg var noe i seneste laget, men jeg prøvde å ringe dem flere ganger uten at jeg kom igjennom. Jeg svarte på mailen, og lurte på hva som skjedde. Kom jeg til å få en bil eller ikke? Dagen før avreise fikk jeg endelig tak i dem på telefon, og hu jeg fikk prate med visste jo selvfølgelig ingen ting. Hun ga meg bare beskjed om at jeg måtte fylle inn et skjema så fort som mulig, for at de skulle sende det videre til et annet leiebil selskap som da kanskje kunne utføre en levering utenfor åpningstid. Jeg fikk også beskjed om at jeg skulle få en mail samme dag om det lot seg gjøre eller ikke. Fikk jeg det? Selvfølgelig ikke.

Når jeg satte meg på flyet fra Gardermoen var det med litt ekstra spenning. Ville det stå en bil å vente på meg i Riga?

I ankomsthallen i Riga var det folk hos alle leiebilselskapene, og jeg fant det selskapet som AutoEurope skulle ha bestilt bilen min fra, Autorent. De hadde selvfølgelig ikke mottatt noen bestilling fra AutoEurope og hadde ikke flere ledige biler igjen. Hva gjør jeg da, tenkte jeg? Han skjønte at jeg var desperat og ringte til sjefen sin, og der fikk han beskjed om at det var en som ikke hadde møtt opp tidligere på dagen, og at de hadde igjen en bil likevel. Så da var jeg heldig og fikk meg en bil, og jeg håper han som skulle hatt den ikke kom seinere for da ville det ikke være noen bil der for han.

Det værste med hele greia var at AutoEurope hadde tatt betalt av meg før jeg dro. Det syns jeg er det frekkeste. Hvordan kan et selskap ta forhåndsbetalt for noe de ikke klarer å levere? Så nå blir det en jobb å gjøre for å få tilbake de pengene.

Så jeg vil ikke anbefale noen å leie bil gjennom AutoEurope og jeg kommer i alle fall aldri til å gjøre det igjen. Neste gang blir det å leie fra et seriøst selskap. Jeg vil også rette en stor takk til Autorent som klarte å finne en ledig bil til meg, og den servicen som de ga. Den er på den måten man skal drive et selskap.

Pose Method of Running (PMR)

PMR er utviklet over mange år av Dr. Nicholas Romanov. Han har jobbet som olympisk trener for triatlonlagene til Russland, USA og Storbritannia, og han har etterhvert utviklet Pose teknikker for de fleste idretter. Det gjør at han trener både golf og tennis, uten at han noen gang har spilt det selv. Det han har funnet ut er at de samme prinsippene gjelder for all bevegelse, og at den viktigste krafta på jorda må tas hensyn til. Det er tyngdekraften.

Må vi lære å løpe? I følge de fleste som driver med løping, enten som løpere eller som trenere, trenger vi ikke det. De sier at løping er naturlig, og alle løper forskjellig. Hvis dette hadde vært riktig, hvorfor er da 2 av 3 løpere skadet hvert eneste år? Da vil mange si at de har for dårlig sko eller at de har løpt for mye på hardt underlag. Virker det logisk da? Vi er født uten sko, er vi ikke? Det vil si at vi i utgansgspunktet skal kunne bevege oss uten sko, og at vi ikke trenger «motion control», eller «demping». Hvis vi ser på skadestatestikken fra 70- og 80- tallet, så ser vi at den ikke er forskjellig fra i dag. Man skulle jo tro at med den utviklingen som har vært hos skoprodusentene siden den tida, så skulle det være vesentlig mindre skader i dag. Det er det desverre ikke. Da bør man kanskje se på noe annet enn de ytre faktorene. Man bør kanskje se på måten vi beveger oss på, noe som PMR gjør. Hvorfor skal løping være den eneste idretten hvor teknikk ikke må læres? I svømming, langrenn, fotball, kampsporter mm. så vil alle si at man må trene teknikk, men i løping. Nei, der må man bare løpe så og så mange km i uka, så blir alt bra. Høres ikke dette merkelig ut? Jeg syns det! Og hvis man skal trene teknikk, så må man ha en standard. Uten en standard vil man ikke kunne fjerne eventuelle feil og avvik.

Vi må forstå en ting, og det er at naturen ikke lar oss slippe unna med avvik fra standarden. Naturen vil straffe oss for disse avvikene. Det er dette som da gir oss skader. Ved at vi da i første omgang jobber i mot tyngdekraften når vi løper er den største feilen og som vil straffe oss hardest.

Hvis vi ser på de beste løperne i verden og skal beskrive hvordan de løper, vil vi si noe sånn som at de løper lett, uanstrengt, mykt, og at de flyter bortover uten vertikal bevegelse. Selv om vi kan se dette, er det det samme som at vi kan klare å gjøre det selv? Eller at vi kan lære andre å løpe sånn? Neppe. Det er fordi man ikke vet hvordan bevegelsen starter og hvordan vi skal fortsette den.

Vi fikk faktisk et hint for ca 500 år siden av Leonardo da Vinci som skrev: «Motion is created by the destruction of balance....» Og hvor starter vi i løping? Vi starter i balanse som er utgangspunktet som kalles «pose», og som man ser på bilde øverst. Hva må vi da gjøre for å bli kvitt balansen? Da må vi la kroppen falle framover. Og hvis vi da ikke flytter beina vil vi gå på tryne. Det vil si at det skapes fart uten at vi bruker muskelkraft, fordi vi lar tyngdekraften gjøre den jobben. Vi må da reprodusere det fallet gjentatte ganger, for å løpe. Det som du er avgjørende for hvilken fart vi beveger oss med er vinkelen på fallet vårt, «ground reaction time» og muskel elastisiteten.

Utifra dette synspunktet vil man som løper kun behøve å utføre en kommando, og det er å løfte foten opp under hofta. Da vil man være klar for å falle på nytt, og man fortsetter slik hele veien. Pose- Fall- Pull. Pose er utgangsposisjonen for fallet, så faller man, og så løfter man foten fra bakken og ender i pose igjen.

Dette er motsatt av de fleste løpere gjør og tenker. De fleste tenker på landingen, og det som kalles fraspark eller push off. Det mange ikke tenker på er at det er fysisk umulig å sparke ifra så bevegelsen går horisontalt. Man vil kun flytte kroppen vertikalt med fraspark, og det er fortsatt fallet og tyngdekraften som gjør at du flytter deg horisontalt. Så ved fraspark vil man faktisk hoppe den distansen man tror man løper. Man bruker masse energi på å flytte kroppen vertikalt som er helt bortkasta, siden vi skal flytte hos horisontalt. Samtidig vil dette senke farten, da det tar lenger tid mellom hver gang man er på bakken, og det er kun når vi er på bakken at vi kan skape et fall som flytter oss fremover. Derfor gjelder det å være på bakken så ofte som mulig, men samtidig så kort tid som mulig.

Når man løfter den foten som er på bakken vil den andre foten falle ned på bakken av seg selv pga. tyngdekraften. Hvis man løfter tidsnok vil den andre foten lande der den skal, noe som er rett under hode og hofte, så det blir en rett linje. Da vil man også lande med tyngdepunktet på forfoten og ikke på hælen eller på tå. Kneet skal også være bøyd hele tiden. Men landinga skal man ikke tenke på, for den blir riktig hvis man løfter riktig til riktig tid. Det er når man fokuserer på landingen at det er lett å få skader. Da lander man som regel foran kroppen og dermed jobber i mot tyngdekraften noe som før til skader over tid. Dette er egentlig veldig logisk hvis man tenker seg om. Når man lander foran kroppen, uansett om det er på hælen eller på forfoten, så vil man skape et stem som gir en bremsende effekt. Det er jo ikke noe vi ønsker, for vi ønsker å bevege oss så fort som mulig. Da er det dumt å bremse. Kroppen vil også få enorme belastninger og dette vil da føre til skader over tid. Noen tåler å bevege seg feil lenge, uten å bli skada, mens andre blir skada veldig fort.

Det som er spesielt er at uansett hvordan man løper så vil man passere gjennom det vi kaller «pose». Uansett om man lander på hælen eller man løper på tå, så vil man passere utgangsposisjonen for fallet som kalles «pose». Forskjellen er at i PMR så fjerner man alle bevegelser som er unødvendige for å flytte seg framover.

Ved å klare å bevege seg riktig vil man unngå å få skader, og man vil også gradvis bli kvitt de skadene man måtte ha. Så når man begynner å få vondt eller skader er det på tide å gjøre en endring i måten du beveger deg på. Det er nemlig et tegn på at du gjør noe feil. Prinsippet PMR høres veldig enkelt ut, men det er ikke så enkelt å utføre. Man må trene mye for å få det til perfekt, men det vil også ha en virkning selv om det ikke er helt perfekt. Og det er absolutt verdt det hvis du kan løpe skadefri resten av livet, er det ikke?

Det jeg har skrevet her er en veldig forenkla utgave av the Pose Method of Running og jeg har sikkert glemt noe. Ta gjerne kontakt hvis det er noen som leser dette og som ønsker å vite mer. Jeg hjelper gjerne løpere som har hatt mye skadeproblemer, med å få tilbake gleden ved løping. Jeg er for øyeblikket norges eneste sertifiserte PMR trener. Jeg vet at det helt sikkert finnes mange friidrettstrenere i Norge som er helt uenig i dette, og jeg har ikke tenkt å påtvinge noen dette, men jeg vet at PMR er et verktøy som kan hjelpe mange av de nesten 70% som er skada hvert år.

Kjøp gjerne boka som heter «Pose Method of Running». Jeg har lest alt jeg har kommet over av løpslitteratur, men det var først når jeg leste den boka at ting ble logisk. Jeg har slitt med skader hele livet og vet hvor frustrerende det er.

Det viktigste i PMR er pose- fall- pull, kneet alltid bøyd, lande på forfoten og under kroppen (ikke foran), og la tyngdekraften gjøre jobben.

Bakgrunnen for dette er hentet fra bøkene til Dr. Nicholas Romanov og mine personlige erfaringer etter møter med han. Figurene er henta fra Posetech.com

Ved å klikke på noen av bannerene på min blog vil dere komme til posetech sin hjemmeside med masse nyttig informasjon. Nå også med informasjon om sykling og svømming.

Video av ei som løper Pose

http://www.youtube.com/watch?v=2feAbRoQQCM

Gebreselassie som løper tilnærmet Pose. Han er litt sein. Og Dr. Romanov som løper på is.

http://www.youtube.com/watch?v=sFhoDQbWlk4&feature=related

2008/ 2009

Hei

Det siste året har for min egen del vært ganske så "tråkig". Jeg kan ta det fra begynnelsen:

-Flytta til Jönköping i Sverige for studere en Master i Supply Chain Management. Det ble ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg følte meg ensom og når det ikke var mer enn 6 stk. i klassa av 75 som var svenske hjalp ikke akkurat det på, og jeg følte meg enda mer ensom. Samtidig kjente jeg ganske fort at det ikke var dette jeg ville. Derfor dro jeg hjem igjen ganske raskt.
-Begynte på et årsstudium i matte ved HIBU som jeg hadde fått forståelsen av at skulle være for å undervise på barne- og ungdomsskolen, men det var det ikke. Det var for å undervise på vgs. Dette ble jo da alt for vanskelig for meg som ikke hadde hverken 2mx eller 3mx når jeg gikk på vgs selv. Dermed gikk dette so det måtte gå.
-Utover høsten ble jeg igjen blaget av skade. Jeg fikk trøbbel under den ene foten, noe so enda ikke er helt borte.
-I november begynte jeg i et vikariat hos Sparebank1 Gran som kasserer. Dette fant jeg også fort ut at ikke var noe for meg. Det ble alt for kjedelig å sitte på rumpa hele dagen og prate om været med gamle damer. Derfor ble det med en måned der.
-Etter nyttår begynte jeg på et halvårsstudium i skoleretta samfunnsfag som forsåvidt har gått greit. Det eneste problemet med det er at jeg trodde at det skulle ta et halvt år, men det gikk selvfølgelig over to semestre. Derfor er jeg bare ferdig med 15 av 30 stp. Derfor må de siste 15 kombineres med fulltidsstudiet i idrett fra høsten.
-Etter nyttår har jeg også jobbet som vikar ved Grymyr skole. Dette er en skole som har vært utsatt for mye sykdom blant lærerne dette året, noe som har ført til mange vikarer og dårlig struktur for elevene. Det har derfor vært slitsomt å jobbe som vikar.
-Fotskaden min har vært der gjennom hele vinteren, og har ikke blitt borte selv etter behandlinger av diverse typer. Derfor har jeg ikke vært i nærheten av å kunne trene det jeg har hatt lyst til gjennom vinteren, og jeg må fortsatt være forsiktig. Jeg har dermed kun deltatt i 2 konkurranser så langt i år.

Det var litt om det siste året, og her var det mye negativt, men jeg håper det neste året skal bli mye bedre. Selv om skadene har plaget meg i mange år nå, har jeg ingen planer om å gi meg med orientering. Jeg SKAL klare å komme skikkelig tilbake. og jeg vet jeg kan klare det.

Fotballtrener igjen.

I år som i fjor var jeg trener for et skolelag i den kommunale fotballturneringa i Gran kommune. Denne gangen var det ikke Solvang skole jeg var trener for, men det var Grymyrs jentelag. Det var med 9 lag og vi var på forhånd den store favoritten, i hvertfall slik jeg så det. I gruppespilllet møtte vi først Moen, og det endte med en 9-0 seier til Grymyr. Andre kamp var mot skolen i mitt hjerte, Solvang skole. Her dro vi i land en 3-0 seier. Solvang gikk også videre som beste andre lag og vi var så heldig at vi ble trekt mot hverandre i semifinalen. Derfor måtte jeg igjen møte "min skole". Så det var med et litt tungt hjerte at vi slo dem ut etter en 2-0 seier. Da var vi klare for finalen, hvor vi skulle møte Fredheim skole. I starten av kampen var det svært jevnt og vi sleit med å komme til de helt store sjansene. Til slutt klarte vi å få hull på byllen og vi vant finalen 2-0. Dermed klarte vi å gå gjennom turneringen uten å slippe inn mål.

Jeg var i år som i fjor så heldig å ha et kjempe godt lag, samt at jeg hadde en eksepsjonelt god spilller som kunne gjøre det lille ekstra. Dette er alfa og omega for å kunne gå hele veien.

Stjerna fra i fjor har nå skrevet kontrakt med VIF og han er ikke eldre enn 14 år. Han har et unikt talent og kan nå så langt han ønsker selv. Jeg gleder meg til å følge han videre. Stjerna fra i år er ikke langt unna å være på samme nivå blant jentene som han var i fjor. Så hun kan også nå svært langt hvis hun ønsker det selv.

Min statestikk som trener er 9 seire, 0 uavgjort, 0 tap. Ikke mange som kan skilte med det samme, så jeg føler jeg burde blir vurdert som Norges neste landslagstrener. Eller kanskje ikke. Tror de lagene jeg har trent kunne vunnet uansett hvem som hadde hatt ansvaret for dem.

Debut som fotballtrener.

I dag debuterte jeg som fotballtrener for skolelaget til Solvang skole, i den kommunale fotballturneringa i Gran kommune. Det stilte 9 lag og vi var et av favoritt lagene på forhånd. Vi møtte det andre store favorittlaget (Moen) i første kamp i gruppespillet, og klarte å vinne den 1-0 etter en jevn kamp. Vi vant også andre kamp, da 2-0 og var klare for semifinale.

Det var den letteste kampen for oss og vi vant 3-0. Da var vi klare for finale, og der ventet laget vi slo i første kamp, Moen for tur igjen. Det ble en veldig nervepirrende kamp. Vi kom under 1-0 ganske tidlig i kampen, og vi sleit med å skape de helt store sjansene. Moen pressa oss og hadde flere store sjanser, men vi hadde en fantastisk keeper som redda oss fra flere baklengs i den perioden. Da det var 2 min igjen slo vår fantastiske stjerne til og dribla seg for alle motstanderne og banka ballen i mål. Men vi trengte et til siden vi også lå bak på corner. Det gikk ikke lang tid før samme spiller dribla seg helt igjennom en gang til og scorte 2-1 målet. Da sendte Moen flere spillere i angrep og vi klarte å kontre inn enda et mål, så vi tilslutt vant 3-1 i finalen. Resultatet var kanskje ikke helt fortjent, men det gjelder å ha matchvinnere i begge ender av banen og det hadde vi.

Kjempe innsats av alle spillerene, og utrolig morsomt for meg å få lede et sånn lag.